Og i serien kan man rette opp den utroligste skjevhet, noe som gir en herlig uforutsigbarhet, i NM-sluttspillet derimot er det plutselig død som gjelder. En død Vålerenga altså har lidd de siste 13 årene.
Og i serien, minus et par triumfer, har det bølget – noen sesonger kraftig. Men ingen skal fortelle meg at serietriumfen i Furuset Forum ikke ble satt pris på av spillerne selv. Vi få som var der husker ansiktene til spillerne. Det var ekte glede.
«Men pokker da, hva er dette? Er fyren blitt helt sprø?»
Vel, intet nytt under solen, men sprø eller ikke – det er et poeng her. Og det er at spillerne (og apparatet rundt dem) er de eneste som har levert noe i nærheten av suksess. På alle andre fronter har man gått fra katastrofe til katastrofe.
Lunkne pølser og ødelagte pissoarer. Mangel på annonser. Oppbrukte folk i feil stillinger. Feil folk til feil tid til feil ting. En TV-serie som etter sesong 1 er intet annet enn en omdømmemessig skandale. Den sjela man viser frem er 1996, ikke 2022. Folk får rakne på det om de vil, men vi må fremover, ikke stå i gjørma med bare nesetippen over.
Igjen mangler poenget? Hva er det da?
Jo, for første gang på hysterisk mange år synes det som om folk trekker i samme enden av tauet. Et uttrykk jeg har lånt, men det er dekkende. Staben i klubben utvides sakte men sikkert. Ikke i desperasjon, men veloverveid og i riktig tempo. Og man har endelig skilt mellom bedrifts- og privatmarked.
Og folkens; nettsiden til klubben oppdateres. Når skjedde det sist stabilt over tid?
Man har et slagkraftig styre med en sindig og erfaren styreformann, og et slagkraftig sportslig utvalg som på tross av at det ikke finnes en sportssjef enda så ramler det inn signering på signering.
Steffen Søbergs måte å få avskjed på var en epic #fail. Steffen må hylles i Jordal Amfi til høsten. 10 år er en betydelig innsats. Det ble ingen «potte» på Steffen, men han har skrevet seg ettertrykkelig inn i historieboka til Dolph.
Når det er sagt så har altså sportslig utvalg sopa inn nye spillere. Vi vet ennå ikke om de er gullgarantister, men sistemann inn har faktisk vært med på å vinne noe(!). Auk er NCAA-champion (Google it) to ganger. Törngren har SM-gull, og så har vi Mathis da, han har to ”potter” med oss fra langt tilbake i historien. De vet hvordan det er å vinne, de kjenner oppskriften, og den kan de lære fra seg.
Mathis må bli litt mindre glad i pucken dog.
Og så var det dette med lunkne pølser da.
Men nå starter din og min jobb. Vår del av jobben. Vi må stille opp, om enn bare som vanlige tilskuere. Alle er velkomne i Jordal Amfi. Man må ikke være medlem i Klanen, men det gjør ikke noe.
Og klubben trenger sårt at vi fremsnakker den. Denne sesongen er det på tide å finne frem entusiasmen igjen. Den har ligget i dvale hos mange av oss, la oss riste liv i den igjen. Og snakke om den, entusiasmen, om hvorfor vi elsker Vålerenga.
Men la «Iskrigerne» dø nå.
Og, for å avslutte for nå; fremsnakking er ikke å klage over at folk synger «Året rundt med Vål’enga» på fotballkamper. Slutt med det! Nå! Ingen, i n g e n, kommer til å sette sine ben i Jordal Amfi fordi du eller andre forsøker å gi dem dårlig samvittighet for ikke å gå på ishockeykamper. Snakk heller varmt om hva du opplever i Jordal.
Så skal du se folk kommer.
Det er ditt lodd her i livet å fortelle om herlige, vakre, fantastiske Vålerenga. Just do it.
God natt, Vålerenga. Hvor hen du er…
